14-åringen som ville slåss for fedrelandet
Det er ennå ikke blitt skikkelig lyst ute. Emma og Nils gjør seg klar til dagens første gjøremål denne hustrige aprildagen i 1940. Det er kort vei til fjøset der kuene venter på å bli melket. Landet er okkupert, det vet de godt. De er også orientert om Quislings landsforræderi. Det har vært vanskelig å unngå å høre om det. Det har sønnen, Rolf, sørget for. 14-åringen hadde reagert voldsomt da Quisling på radioen 9. april erklærte regjeringen for avsatt og seg selv som den nye statsministeren. Ikke minst hadde landsforræderens ordre til de militære om ikke å yte motstand mot okkupasjonsmakten, gjort ham rasende. Det sto klart for 14-åringen at dette var landssvik, noe ikke alle i ansvarlige posisjoner forsto like godt.342
Det er så vidt Emma og Nils legger merke til lappen som er festet med tegnestift på låvedøra. Er det ikke Rolfs skrift? De haster tilbake til kjøkkenet for å se hva han skriver. Det tar noen sekunder før de helt ut fatter innholdet. Rolf har rømt fra gården på Veierland i løpet av natten. Han vil dra i krigen, skriver han. Men hvor har han reist? Foreldrene er i sjokktilstand. Det hjelper lite at han ber dem ikke miste fatningen. Og han er ikke er gal, skriver han. Han vet godt hva han gjør. Men han kan rett og slett ikke gå på gården og vite at norske styrker overgir seg til tyskerne. Spesielt er han opprørt over at styrkene på Heistadmoen har overgitt seg uten kamp (11.april). Han tenker også på at foreldrene nå blir uten hans arbeidsinnsats, og den er viktig, stor og sterk som han er, allerede en fullvokst kar. Men de kan jo få hjelp fra annet hold, og han er klar på hvor den hjelpen bør hentes fra. «Angående den hjelpen dere taper ved mig, kan dere erstatte med de reddharene og egoistene som blir sendt hjem fra Heistadmoen, de er av det rette slaget til å gå og tråkke i dritt og møkk, bare de slipper krigen!!!» Samtidig vet han at ikke alle gir seg så lett. Det er de som «kjemper for fedrelandets frihet», og disse vil han nå slutte seg til. «Jeg er ikke gal, men jeg har fedrelandet kjært.» Han avslutter med «Leve et fritt Norge», og at han skal skrive til dem når han har kommet fram.343
Vi vet at Rolf rodde fra Veierland til fastlandet på Nøtterøy, og at han syklet derfra til Horten. I et udatert brev sendt fra Drammen skriver han at Horten bærer tydelig preg av det tyske angrepet på byen. Den ser ikke akkurat ut som «noget paradis», skriver han. Flere hus er skadet, vinduer og dører ødelagt og knuste glass stødd på fortauer og gater. Han konstaterer at gatene er folketomme. I brevet, som innledes med «kjære mamma og dere alle», oppgir han reisemålet, men stryker over det, og kommenterer overstrykningen med at han ikke tør å la navnet på bestemmelsesstedet stå.344
Fra Horten går ferden videre til Drammen, mest sannsynlig på sykkel. Han er sulten. «Jeg har vært svineheldig, for jeg skulde over den store åsen her nede, og så vilde jeg få tak i en bondegård for å få litt melk, men i stedet for gård var det en liten restaurant, med to unge kjekke jenter som på liv og død skulde ha mig inn, og nu sitter jeg her inne og skriver og har det nikoselig.» Han ber moren ikke engste seg, for hvis han kommer tyskerne helt inn på livet, trer han bare en hvit melsekk over hodet og sier bø, bø, og da vil tyskerne bli skremt, skriver han humoristisk. Men så tar alvoret over. «For vist det er så at jeg skal falle der oppe, så skal jeg da ha følge på ferden.» Han tror det kan bli vanskelig å komme fram til bestemmelsesstedet, men han er ikke i tvil om at han skal klare det. Neste brev vil han skrive når han kommer fram. Natten tilbringer han på en sofa hos den gjestfrie familien, og dagen etter går ferden videre.345
Det kom ingen flere brev fra Rolf. Vi vet han nådde Brandbu i Hadeland, hvor det pågikk kamper mellom norske og tyske styrker, men ikke hvordan han kom dit. Trolig syklet han. Vi vet også at han gikk inn på en gård, ikke langt fra der det foregikk kamphandlinger. Han registrerte at det oppholdt seg styrker på gården, og trodde de var norske. Den skjebnesvangre feilen gikk raskt opp for ham da det brøles «Hände hoch» (Hendene i været). Han ble øyeblikkelig ransaket. Tyskerne fant ingen våpen, men en notisbok som de viste stor interesse for. Notisboken var identisk med slike som hvalfangerne ofte hadde med seg hjem. I disse var det trykt noen ord på engelsk. Det var ingen tvil hos tyskerne. Han var spion i engelsk tjeneste. Hele natten måtte Rolf stå med hendene over hodet. Kona på gården syntes synd på gutten og ville gi han mat, men ble nektet.
Det er 20. april. Utpå natten ser Rolf en sjanse til å rømme. Flukten stoppes fort. Rolf blir skutt i hodet. Litt senere finner en nordmann liket. Han ser at tyskerne har brukt bajonett og vridd rundt i skuddsåret.
Det var sogneprest Dahl i Stokke, som en dag i mai gikk med dødsbudskapet til Rolfs familie.346 I begynnelsen av juni dette året fikk familien brev fra res. kap. Nøtsund i Brandbu, der han uttrykte sin sorg og støtte i forbindelse med drapet. Hvis foreldrene ikke hadde noe mot det, ville han lage en avisomtale om sønnen, og til det trengte han noen opplysninger. Trolig ble det ingenting av disse minneordene fra presten. I brevet ba han om å få dekket de utgiftene han hadde hatt i forbindelse med begravelsen.347
Det er primært fra et brev skrevet av en Marte Hagen etter krigen til Rolfs mor vi vet hva som skjedde med Rolf på Brandbu. Avsenderen kjente godt til Rolfs skjebne, og det var bestefaren hennes som hadde funnet liket. Nå ville hun informere foreldrene om hva som skjedde med Rolf. Etter nøye overveielse hadde hun kommet fram til at de sikkert følte behov for å få vite mest mulig om sønnen, selv om enkelte detaljer ville bli ekstra tungt å lese. Hun kunne fortelle at Rolf var den første som ble skutt av tyskerne på Brandbu, og at han ble begravd sammen med en soldat som falt på omtrent samme sted litt senere. Marte skrev videre: «Den dagen han blev begravd var kirken her full av folk, det blev nedlagt mange kranser på den ukjentes båre, og mens presten talte durte de tyske bombeflyene over hodet på oss, det var en gripende dag som jeg aldrig kommer til å glemme.»348
Rolf hadde ikke identifikasjonspapirer på seg, og bygdefolket spekulerte mye på hvem denne unge og modige gutten kunne være. Foreldrene hadde etterlyst Rolf på NRK. Nå var tilfeldigvis en dame fra Veierland på besøk i Brandbu rundt den tiden Rolf ble skutt. Hun så muligheten av at han kunne være den ukjente de hadde begravd. Kisten ble åpnet, og Veierland-damen kjente straks igjen Rolf.349
Marte Hagen hadde regelmessig stelt og pyntet graven hans under krigen. Og da freden kom, hadde hun tatt initiativet til en pengeinnsamling for å få reist en bauta over Rolf. Planen var at den skulle plasseres på kirkegården i Brandbu. Nå var hun imidlertid informert om at Rolfs familie ønsket liket transportert til Veierland, og ville sende de innsamlede pengene, kr. 300, til familien. Hun håpte de ville ta imot beløpet og bruke det til å reise en bauta på hjemstedet hans. Han fortjente et slikt minnesmerke, mente hun. Det kom til å bli vemodig når hun nå ikke lenger kunne se til Rolfs grav, slik hun hadde gjort hver uke i nesten seks år. Men hun var sikker på at familien ville stelle graven hans godt.350
Rolfs foreldre flyttet sønnens kiste fra Brandbu til Veierland. I den anledning hadde Tønsbergs Blad et oppslag med følgende overskrift: «Den 15 årige helt fra Veierland Rolf Hobæk hviler nu i øyas jord». Sogneprest Dahl fortalte i denne sammenheng at Rolf gikk til konfirmasjonsforberedelser og skulle konfirmeres i mai. Gutten ble videre rost for sitt fedrelandssinn, sitt mot og sine klare meninger om manglende kampvilje og feighet.351
Det er nok på bakgrunn av denne reportasjen vi må se det en M. Berg skrev om Rolf tre dager etter oppslaget. Med overskriften «Helten fra Veierland» ble Rolf omtalt som «modig, gløgg og snartenkt». Han var blant de som bidro til å redde landets ære. «Kjære Rolf – ære være ditt minne», skrev Berg som avsluttet med et dikt om den unge helten.352 På bautaen på Veierland står denne inskripsjonen under navnet hans:
«Kjemp for alt hvad du har kjært,
dø om det saa gjelder.
Da er livet ei saa svært,
døden ikke heller».
Rolf ble født 15. juni 1925 og falt 20. april 1940.