Den 9. april 1940. Skrevet av Kim Rune Jensen
Mye er skrevet om aprildagene 1940 da krigen brøt ut i Norge, og de viktigste hendelsene er godt dokumenterte. Noe er derimot mer ukjent, som blant annet skjebnen til noen av marinens skip, som havnet mer i skyggen av de større begivenheter. Det har derfor vært av personlig interesse å gi en omtale av mineleggeren «Tyr» – et av de skipene som lenge klarte å yte motstand under selve invasjonen, både i kamp under de første invasjonsdagene og med sine miner i ettertiden.
«Gor-klassen» – kanonbåt og minelegger
«Tyr» ble bygget i Horten og sjøsatt i 1887 som kanonbåt av 2. klasse. Sammen med søsterskipet «Gor», utgjorde de «Gor-klassen», to mindre kanonbåter av britisk design. «Tyr» hadde et deplasement på 290 tonn og en lengde på 31,8 meter. Det var utstyrt med to dampmaskiner som produserte 420 hk, og ga en hastighet på 10,5 knop. Videre var den bestykket med et undervanns torpedorør, en 260 mm kanon og tre 37 mm kanoner. Besetningen var på 44 mann.
I 1913 ble «Tyr» bygget om til en minelegger. Under ombyggingen og i årene etterpå ble det gjort flere endringer, hvor blant annet torpedorøret ble fjernet og mye av bestykningen byttet ut. En ny 120 mm kanon kom på plass i front av båten, og en av 37 mm kanonene ble byttet ut til fordel for en 76 mm kanon. Mannskapet ble også redusert til 38 mann. Omtrent samtidig ble også «Gor» ombygd til minelegger.
Normalt var ikke mineleggere tiltenkt en rolle i første linje ved et krigsutbrudd, og antallet kanoner samt dimensjonene på disse var tilpasset en selvforsvarsrolle. Størrelsen tatt i betraktning, hadde de nylig ombygde kanonbåtene en kraftig bestykning. For å få frem forskjellen vises det til mineleggeren «Frøya» som hadde fire 100 mm kanoner, enda «Frøya» var omtrent dobbelt så stor som «Tyr». Bestykningen på «Tyr» hang slik sett igjen, som en etterlevning fra tiden da den skulle utøve offensive manøvrer i skjærgården.
Trolig kom ombyggingen på grunnlag av erfaringer som ble gjort av datidens konflikter rundt omkring i verden, deriblant den russisk–japanske krig i 1904–1905, da det ble oppdaget hvor effektive miner kunne være hvis de ble benyttet på rett måte. Nasjonalt var det også lenge en enighet om at miner og mineleggere var et økonomisk valg, fremfor panserskip og andre kostnadskrevende krigsskip.
Mineleggere ble lenge sett på som et vidundermiddel av den norske stat, der man fikk styrken til et slagskip for prisen av en kanonbåt. Minelegging gjorde det mulig å opprette sperringer i fjorder og havområder som kunne hindre en eventuell invasjonsstyrke i å landsette styrker, samtidig som man slapp kostnadene det var å ha egne skip i beredskap. Miner var et våpen som ga en småstat muligheten til å påføre selv en stormakt større tap til sjøs, og var i militær sammenheng et billig og effektivt virkemiddel med stor slagkraft.
De første varslene
Både som kanonbåt og minelegger hadde «Tyr» en rolig tilværelse i tiden frem til invasjonen av Norge, og på nevnte tidspunkt var båten hele 53 år gammel. Til tross for dette, hadde få sett for seg at den gamle kanonbåten skulle ende opp med å bli en betydelig torn i siden til de tyske styrkene.
Natt til 8. april 1940 lå «Tyr» i Klokkarvik i Sund, like ved hovedløpet forbi Lerøy. Klokkarvik var på dette tidspunktet en midlertidig flåtebase for flere fartøyer som var tilknyttet nøytralitetsvernet rundt Bergen. Mineleggeren var til vanlig utstyrt med 55 pendelminer av norsk modell, men akkurat denne dagen var det ikke flere enn fem miner ombord. Det lave antallet kom av at skipet hadde utført flere mineleggingsøvelser dagene i forveien. Kapteinen ombord, Johan F. A. Thaulow Ulstrup, hadde samme morgen hørt radiosendingene som omtalte britisk minelegging i norsk farvann og tolket meldingene som at noe større snar kunne være i gjære. Ulstrup bestemte seg for og øyeblikkelig å gjøre «Tyr» klar til kamp og stevnet raskt til Kvarven for å fylle kull og laste ombord flere miner.
Minene var standard kontaktminer, utstyrt med en sikkerhetsanordning som fungerte som en sikring og tjente til at det skulle være trygt å legge ut minene fra skipet.
Anordningen bestod oftest av et vannoppløselig middel, slik som sukker eller salmiakk. Som oftest var det snakk om 10–15 minutter fra minene gikk i vannet til sikringen var oppløst. Ombord ble det ved innlastingen derimot bestemt å vente med å sette i sikringene. Kaptein Ulstrup var usikker på når han kunne vente seg en ordre om å legge ut minene og ville ikke at regnet skulle tære på sikringene mens minene lå stuet på dekk. Avgjørelsen skulle få konsekvenser et døgn senere.
Så snart «Tyr» hadde returnert til Klokkarvik tok kaptein Ulstrup direkte kontakt med kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen, sjefen for 2. Sjøforsvarsdistrikt. Ulstrup ba da om å få starte mineleggingen umiddelbart, noe kontreadmiralen sa seg enig i. Dessverre for Ulstrup stanset ordren hos Forsvarsdepartementet, og i påvente av et svar måtte Ulstrup og «Tyr» forholde seg passive. Dette til tross for at det ble ansett som viktig å få startet forberedelsene med å få lagt ut defensive minefelt i farvannet rundt Bergen.
I gryningen 9. april ble besetningen på «Tyr» brått vekket av de første meldingene om kamp i Oslofjorden. Dette var en bekreftelse på hva kaptein Ulstrup hadde ventet på; Norge var i krig, men det rådet stor forvirring om hvem som egentlig var fienden. Like fullt gikk «Tyr» for full maskin ut i Lerøysundet, samtidig som besetningen arbeidet febrilsk med å gjøre klar minene for utlegging – alt måtte gjøres i nattens mørke samtidig som tidspresset var stort. I løpet av den korte tiden fra mannskapet ble vekket og frem til «Tyr» kom på plass i Lerøysundet, hadde mannskapet fått klargjort sju miner.
Flere tyske skip tilhørende Gruppe 3, hvis oppgave var å innta Bergen, var allerede på vei gjennom Lerøysundet i sakte fart samtidig som «Tyr» stevnet for full maskin ut mot inntrengerne. De tyske skipene i sundet hadde blitt oppmerksomme på «Tyr», og noen av dem rettet sine våpen mot den lille mineleggeren. Likevel ble ingen skudd avfyrt, og skipene passerte nær hverandre uten at noe mer skjedde. De klargjorte minene ble sluppet rett foran de tyske skipene i en dristig og delvis desperat handling, før mineleggeren med full fart satte kursen nordover til Mathopen (omtrent der Haakonsvern Orlogsstasjon ligger i dag) for å advare andre skip som lå til anker. Da dette var gjort gikk «Tyr» over til Dolkviken, rett sør for Mathopen, for å oppnå telefonkontakt med egne styrker og avvente videre ordre.
I mellomtiden førte de første krigshandlingene til at det gikk ut ordre om å slukke alle fyr i området. Noen steder ble dette raskest utført ved at de norske bevoktningsbåtene beskjøt fyrene for å få slukket dem. Målet var å vanskeliggjøre innfarten til de fiendtlige styrkene. Samtidig fikk mannskapet på «Tyr» kjennskap til at ingen av minene de la ut gikk av. Det ble raskt satt i gang undersøkelser for å finne ut om det kunne være feil på mineleggerens utleggermekanismer, uten at slikt ble funnet. Det ble konkludert med at sikringene på minene trolig ikke hadde fått tid til å løse seg opp, og at de tyske skipene dermed hadde kunnet seile upåvirket gjennom sundet. Her ble det synlig hvor skjebnesvanger avgjørelsen om sikringene dagen i forveien var.
Kaptein Ulstrup gikk i land og oppnådde telefonkontakt med Tank-Nielsen, som gjorde ham oppmerksom på at det måtte forventes flere tyske skip i løpet av kort tid. Samtidig var nok Ulstrup smertelig klar over det ujevne styrkeforholdet. «Tyr» var et svært umoderne marinefartøy, og var allerede under første verdenskrig ansett som relativt stridsudyktig i en eventuell konflikt med moderne skip. Likevel var Ulstrup drevet av en ukuelig vilje til å bidra på alle måter, og øyeblikkelig etter at han kom ombord ble kursen satt rett ut til Vatlestraumen. Nye miner var gjort klare i den tiden kapteinen hadde vært på land, og nå var mannskapet bedre forberedt på det som ventet. Vatlestraumen ble minelagt i et nytt forsøk på å stanse de angripende styrkene.
Mineleggeren i kamp
Ikke lenge etterpå møtte flere av de norske vakt- og marineskipene som var i området til samling i selve Lerøysundet, for å finne ut hvordan de best skulle handle ovenfor invasjonsstyrken. Av de oppmøtte skipene var «Tyr», om enn utdatert, ett av få som kunne kalles krigsskip og ble ansett for å ha best muligheter til å kunne gå i kamp om nødvendig. De andre skipene var i hovedsak sivile skip leid inn som bevoktningsfartøyer.
Det ble derfor avgjort at kaptein Ulstrup skulle operere på egenhånd, for slik best å kunne utnytte skipets kapasitet. Skipene hadde knapt skilt lag før «Tyr» støtte på en tysk motortorpedobåt med kurs direkte mot seg. Med tanke på mineleggerens alder og bestykning er det grunn til å tro at Ulstrup ikke så lyst på møtet med en motstander som var flere ganger raskere enn seg og som i tillegg var utstyrt med en moderne maskinkanon. Likevel kunne ikke kapteinens ordre misforstås, «Klar ved kanonene!» ble gitt til mannskapet, og mineleggeren gjorde seg klar til kamp.
Morgenen 9. april ble dagen da skipet løsnet sitt første skudd i kamp, og med en overraskende virkning; skuddet til den gamle 120 mm dekkskanonen bommet, men den tyske motortorpedobåten vek fort unna og ble holdt på avstand av de mindre kanonene. Likevel oppstod en periode hvor «Tyr» måtte leke gjemsel i den vestlandske skjærgården for å slippe unna den tyske båten.
Akkurat da det ble ansett at mineleggeren var trygg, støtte skipet på tre tyske motortorpedobåter i Bjørnefjorden. Denne gangen ble mineleggeren vinneren, da en av de tyske båtene ble truffet av «Tyr»s mindre kanoner og liggende død i vannet. De tyske fartøyene fokuserte på å hjelpe den skadde motortorpedobåten, og kaptein Ulstrup benyttet sjansen til å komme seg unna tyske forsterkninger og klarte å gjemme båten ved Vedholmen. Selv om de hadde gått seirende ut av trefningen, var deler av besetningen tydelig påvirket av alvoret i situasjonen etter at det relativt åpne fartøyet hadde blitt truffet av flere 20 mm prosjektiler.
Den 10. april benyttet kaptein Ulstrup til å forflytte fartøyet og samtidig legge ut miner flere steder i området. Samme kveld begynte en uheldig periode for «Tyr» da skipet grunnstøtte i mørket. Mineleggeren klarte ikke å komme seg av skjæret for egen maskin, og det hastet med å få skipet av grunn. Som hell i uhell lå det noen rutebåter til anker i nærheten, og hjelp ble raskt rekvirert. Én av rutebåtene forsøkte å trekke «Tyr» av skjæret, men mineleggeren satt så godt fast at det endte med at tre rutebåter til slutt måtte trå til. Etter en samlet kraftanstrengelse ble «Tyr» trukket løs, og ferden fortsatte.
Natten etter skjedde det nok et uhell under manøvrering i trangt farvann. Styrbord propell fikk slått av alle bladene og som verre var – de tyske styrkene var nå på utkikk etter den norske mineleggeren. Til tross for uhellene var det lett å se at mineleggeren kom til sin rett i det trange farvannet. Som den opprinnelige kanonbåten den var, kunne den med sitt solide skrog tåle bunnkjenningene, og dermed hadde den også sjansen til å gå i grunne områder andre båter anså som for risikable. Mineleggeren var med sin konstruksjon godt egnet til å kunne bedrive en form for geriljataktikk. De opprinnelige kanonbåtene var skapt for å utnytte skjærgården til sin egen fordel, og kaptein Ulstrup var forberedt på å bruke mineleggerens kapasitet til fulle.
I flere dager lå fartøyet i skjul, før ferden fortsatte til Uskedal den 15. april. Der ble kaptein Ulstrup innsatt som sjef for det nyopprettede Hardanger Sjøforsvarsavsnitt, og kommandoen på skipet ble overtatt av fenrik Karl Sandnes. Kaptein Ulstrup beordret to mindre kanoner tilhørende to bevoktningsbåter satt i land, samt mineleggerens egne 37 mm kanoner. Noen av kanonene ble montert på lastebiler som skulle fungere som mobil støtte.
Det ble lagt planer for å utnytte «Tyr» på best mulig måte ved å bruke fartøyet som et flytende batteri. Den 16. april ble mineleggeren sendt til Sunde for reparasjon og utbedringer av den skadde propellen og var tilbake i Uskedal den 18. april. Samme dag måtte «Tyr» rykke ut for å hjelpe torpedobåten «Sæl» som var i kamp med tyske motortorpedobåter. «Sæl» hadde trolig gått til angrep på de tyske fartøyene grunnet en misforståelse, der den opprinnelige ordren var at «Sæl» skulle trekke seg tilbake. I stedet angrep den gamle motortorpedobåten en overtallig og langt sterkere styrke.
Annen norsk støtte som ble sendt var de nevnte lastebilene med påmonterte kanoner fra vaktbåtene. Fra land forsøkte kjøretøyene å få inn skudd på de tyske båtene, men var kun til begrenset hjelp. «Tyr»s utdaterte våpen gjorde at mineleggerens bidrag i kampen ikke var stort bedre enn lastebilenes. I løpet av kort tid var «Sæl» synkende, og «Tyr» hadde ikke annet valg enn å returnere til Uskedal.
Det siste døgnet
For «Tyr» og mannskapet nærmet det uunngåelige seg, noe som ikke kom som en overraskelse på noen av dem. Kaptein Ulstrup hadde som sagt vært realistisk i sine tanker den 9. april, og alle visste at til tross for effektiv motstand, var det også tilfeldigheter som var medvirkende til at mineleggeren hadde klart seg så lenge.
20. april ble skjebnedagen for «Tyr». Natt til 20. april fikk mannskapet endelig en sjanse til å hvile. De fleste hadde heller ikke fått skiftet klær siden de første kamphandlingene. Midt på natten gikk igjen alarmen, og alle stillinger ble bemannet av et slitent mannskap. Lenge skjedde det ikke stort, og stillheten var trykkende. Det var uvisst hva «Tyr» kunne forvente å møte i mørket, og for mange var det en nervepirrende stund.
Plutselig ble det oppdaget et skip på noen hundre meters avstand, og mannskapet på «Tyr» åpnet ild momentant samtidig som et av de tyske fartøyene la ut en røykskjerm. Ildgivningen var så kraftig at glass og inventar ombord knuste av trykket og rystelsene, samtidig som lyden var øredøvende. Underveis i kampen hendte det at noen av kanonene på skipet ikke hadde skuddfelt eller at fienden ikke var synlig, uten at det var noe de kunne ta hensyn til. Mannskapet skjøt selv om det innebar at skuddene gikk langt over eller til siden for fienden, kanonene skulle holdes i gang.
I mørket og røyken var det uklart for besetningen hvor stor effekt ilden hadde på de tyske skipene. Til tross for kaotiske tilstander – en tysk motortorpedobåt opplevde å bli ett av «Tyr»s offer og måtte senere taues inn til Bergen med store skader. En fiendtlig armert tråler, «Schiff 18», ble også hardt skadet i trefningen og måtte bli satt på land for å unngå å synke.
Etter hvert som striden gikk mot sin slutt, fikk fenrik Sandnes ordre om å komme til unnsetning for kaptein Ulstrup og satte baugen i retning av Herøysund, hvor «Tyr» skulle fungere som artilleristøtte for norske tropper. Underveis holdt «Tyr» og mannskapet på å møte en ublid skjebne da det tyske artilleriskoleskipet «Bremse» plutselig dukket opp i området. «Bremse», som tilhørte Gruppe 3, var tilkalt som støtte for de tyske styrkene som rykket frem mot Ulsvik. Skipet hadde blitt skadet etter trefninger med norske kystbatterier 9. april, men var ennå i stand til å foreta offensive operasjoner.
Tilfeldighetene skulle ha det til at skipene ikke møtte hverandre, og uvitende om fienden i nærheten, gikk den norske mineleggeren i gang med å beskyte tyske stillinger for å hjelpe de undertallige norske troppene. I kampens hete hadde mannskapet unngått å få øye på noen tyske soldater som lå i stilling like ved der mineleggeren befant seg, og plutselig ble skipet kraftig beskutt. Mannskapet hadde ingen mulighet til å gjengjelde den overveldende ilden fra håndvåpen og mitraljøser og måtte trykke seg sammen langs med skansekledningen for ikke bli truffet. Skildringer fra episoden forteller at havet «kokte» av de utallige prosjektilene som haglet mot fartøyet.
I en dristig handling tok fenrik Sandnes kontrollen over roret, og stående alene på broen styrte han «Tyr» bort fra området. Etter at de var kommet på trygg avstand viste det seg hvor heldig fenriken hadde vært – hele broen var splintret og knust av prosjektiler, og noen steder var det bare centimeter som avgjorde om fenriken hadde blitt truffet eller ei.
I sitt forsøk på å flykte kjørte «Tyr» rett inn i møte med «Bremse», som var støttet av motortorpedobåter. Fenrik Sandnes ville unngå en trefning for enhver pris, da det ville sikre ødeleggelsen av det gamle fartøyet. Etter å ha blitt beskutt fra lengre hold av tyskerne, lyktes det Sandnes midlertidig å riste av seg forfølgerne i skjærgården. Ved å legge mineleggeren tett inntil land forsøkte Sandnes å få gjemt fartøyet til faren var over. Håpet var å kunne fortsette kampen på et senere tidspunkt.
Idet han kom i land fikk han telefonkontakt med kaptein Ulstrup, som også befalte at «Tyr» skulle skjules for slik å kunne fortsette kampen senere. Sandnes innså derimot at tyske skip snart ville finne mineleggeren og avgjorde at skipet skulle oppgis. Sluttstykkene på kanonene ble fjernet, og mannskapet sendt i land, hvor de delte seg i grupper for å forsøke å ta seg tilbake til norske styrker.
Selv om «Tyr» var gitt opp, fortsatte blant annet kaptein Ulstrup kampen mot tyske styrker på sin særegne måte. Uten noen minelegger tilgjengelig gikk han inn for å minelegge på egenhånd. Idet kampene i området gikk mot slutten fikk han tak i flere miner som var til overs fra andre skip, og selv om minene var lagret i Sogn, løste dette seg; minene ble transportert over land med bil og tog til Voss, før de ble skipet over til Ulvik med båt.
Vel fremme laget Ulstrup seg en provisorisk minelegger av en småbåt som fikk en kapasitet på to miner. Kanskje ikke så overraskende sank småbåten kort tid etter at den gikk fra land, og kaptein Ulstrup måtte oppgi forsøket. Han var også medvirkende i opprettelsen et provisorisk torpedobatteri, hvor den eneste torpedoen som var tilgjengelig var berget fra vraket av en norsk torpedobåt.
De improviserte tiltakene er med på å fortelle om den kampgløden Ulstrup hadde, hvor han med begrensede ressurser og foreldet utstyr gikk i kamp med det han hadde til disposisjon. I flere andre episoder kom den samme kampgløden til syne, der soldater og befal ytte motstand utover det som kunne forventes av dem, også der de lå an til å tape kampen.
«Tyr»s skjebne
«Tyr» ble bordet av tyske tropper ikke lenge etter at mannskapet gikk i land. Den gamle mineleggeren var derimot ikke ferdig med krigshandlingene. Det tyske mannskapet hadde 1. mai vært på oppdrag ytterst i Sognefjorden for å legge miner. På hjemveien ble de beskutt fra en holme av en liten norsk styrke som hadde gått i land fra en vaktbåt. Tyskerne var totalt uforberedt, og flere av dem ble truffet i kampen som fulgte. Den norske styrken hadde ingen tap. Mineleggerens 120 mm kanon var ubrukelig siden sluttstykket var fjernet, og tyskerne trakk seg raskt unna.
Oppsummert var ikke mineleggingen til «Tyr» resultatløs. Kvelden 9. april gikk det tyske transportskipet «Sao Paulo» på en av minene og sank. 10. april ble to tyske armerte trålere, «Cremon» og «Schiff 9» som fungerte som improviserte minesveipere, truffet og sank i løpet av kort tid. En mindre motorbåt gikk også ned i samme hendelse. Den 27. april sank det tyske lasteskipet «Liege», og i mai gikk også «Gerda» på en mine og sank.
En årsak til at mineleggeren klarte seg så lenge kan sies å ha kommet av at det oftest ble kjempet mot mer jevnbyrdige motstandere. «Tyr» møtte sin overmann i «Bremse», som igjen var nyere og større med betraktelig bedre bevæpning. Mot mindre motstandere viste «Tyr» seg å være effektiv, noe som kan sies å være mer enn det som kunne forventes med tanke på aldersforskjellen på fartøyene som kjempet. Med god ledelse og opprinnelig designet for skjærgårdsstrid, utmerket «Tyr» seg under invasjonsdagene. Slik sett fikk mineleggernes støttespillere rett i at det var et kostnadseffektivt våpen.
«Tyr» kom seg gjennom krigen i tysk tjeneste uten videre skade og fikk et langt liv – båten har etter krigen tjenestegjort landet, blant annet som ferge, transportbåt og lekter i oppdrettsnæringen. Sjelden har et fartøy hatt så mange ulike roller, i tillegg til å ha vært vitne til unionsoppløsningen, to verdenskriger, samt ha senket flere skip i den siste. Fartøyet eksisterer fortsatt, nå under navnet M/F «Bjørn West», og har siden 2009 vært i eie hos Opsangervågen Kystlag hvor det gjennom Riksantikvaren har status som vernet skip. Foreningens ildsjeler arbeider med begrensede midler for å ta vare på det historiske fartøyet. Arbeidet vil bidra til at «Tyr», nå i form av «Bjørn West», forhåpentligvis vil kunne fortsette å være et levende vitne til en begivenhetsfull periode av historien.
