Skrevet av Helge Warberg. Han er pensjonert offiser og en reenactor. Han har skrevet en serie med artikler for Militærhistorie i tillegg til egne bokutgivelser.
Hva skjedde egentlig med Kaj Holst, som ble myrdet i Stockholm i 1945? Familien hans fikk advarsel om ikke å rote i fortiden. Hvorfor fikk kaptein Eiliv Austlid så dårlig omtale i boken til Trygve Lie? Han reddet faktisk regjeringens liv ved å bøte med sitt eget. Det tok femti år før familien fikk oppreisning. Hva skjedde med general Carl Gustav Fleischer? Han gjorde da en hederlig innsats. Hva fryktet de som satt i London fra denne tapre generalen? Hvorfor var det så stille rundt Nortraship-fondet i mange tiår? Hvorfor ville ikke AP-regjeringen legge fram regnskapet for dette fondet? Hvorfor ble redaktør Toralv Fanebust fengslet i 1946 fordi han ville fortelle AP-regjeringen og det norske folk om personer som sto regjeringen nær og som ikke var helt stuerene? Boken «Toralv Fanebust og sannheten» ble forbudt. Hvorfor behandlet AP-regjeringen krigshelten Oliver Langeland så skammelig etter at han skrev boken «Dømmer ikke»? To bøker har kommet ut i de seneste årene, den første skrevet av Frode Fanebust, barnebarn av redaktør Fanebust. Den andre interessante er boken til Aage G. Sivertsen, «9. april 1940. Et historisk bedrag». Ingen av disse to forfattere roser regjeringen Nygaardsvolds statsråder. Så hvorfor rippe opp igjen i sår fra en tid før jeg var født og i dønningene fra Landssvikoppgjøret langt ut i 1960 årene?
Tanken om dette ble sådd i 1951 da jeg var en liten gutt på fem år. Jeg var da med min far på et besøk på Akershus festning. Han skulle besøke en kollega av seg fra hotell Bristol, som satt inne for landssvik. Denne mannen hadde tjenestegjort i Legionen i fire år, blitt såret, tatt til fange av amerikanerne og kommet hjem til nok et fengselsopphold. Mannen hadde klengenavnet «Vaja», og ifølge min far skyldtes det at han elsket sangen Vaja condios my darling. Hjemme hos familien satt hans kone og lille datter på åtte år. Jeg tenkte mye på denne «Vaja», og da jeg meget senere traff familien på Karl Johan viste det seg at legionæren «Vaja» slett ikke var en uutdannet eller frastøtende person, men tvert imot meget sympatisk og intelligent. Jeg var for ung den gang til å ta noe standpunkt om skyld eller ikke skyld, men jeg la merke til at alle lærere jeg hadde på folkeskole, realskole og gymnasium, med bakgrunn fra AP og SF, alle forsvarte AP-regjeringens disposisjoner før, under og etter krigen. Dermed var fordømmelsen komplett overfor legionærer, landsvikere og nazister, selv om mange av dem kom nettopp fra AP. Vi lærte at slik skulle det være, det var opplest og vedtatt. Men senere tenkte jeg, siden denne regjeringen var så hard med sine motstandere, hvorfor tok en da ikke hånd om sine helter som kjempet mot overgriperne? Det er på bakgrunn av dette at jeg vil fortelle historien om kaptein Rolf Graff.
Jeg selv har bakgrunn fra AR1 FaBn, så artilleriets historie er interessant. En bok som kom ut i 1950 – «Artilleriets historie gjennom 50 år» – skrevet av daværende oberst H. Henningsmoen, nevner med tre få linjer kaptein Graffs innsats i 4. batteri i aprildagene 1940. De øvrige batterisjefer for 3. batteri og 5. batteri av feltbataljon II får sin innsats nøye beskrevet, mens kaptein Graffs meget nitid rapportering fra kampene ble tiet i hjel. Merkelig! Høsten 1992 overvar jeg et foredrag av pensjonert major Blindheim. Han fortalte om sin tid som fenrik, og om tjenesten i aprildagene 1940. Han var med som infanterivakt ved batteri 4. Graff. Dette er en historie om en artilleriavdeling og deres sjef som Norge skal være stolt av. I forbindelse med opptakten til unionsoppløsningen i 1905, besluttet regjeringen å ruste opp den norske hær. For artilleriet ble det naturlig å vende seg mot Frankrike og Tyskland, da disse landene hadde en stor kanonproduksjon og meget gode skytstyper.
I mai 1901 ble det på Gardermoen oppsatt et batteri med tyske Reinische 7,5 cm kanoner av system Ehrhardt og et batteri av typen 7,5 cm Hotschkiss. Disse ble prøveskutt under oppsyn av folk fra Norge, Sverige, Tyskland og Frankrike. Til opplysning ble system Ehrhardt valgt, og Norge kjøpte inn 132 kanoner, hvorav 42 stykker skulle utleveres til hvert artillerikorps i Norge. Seks kanoner ble satt på lager i Kongsberg våpenfabrikk. Disse skyts ble beskrevet som følger:
«7,5 cm hurtigskytende feltkanon med fast forbundet deler rekylerende til lavetten. Kanonrørets tilbakeløp i lavetten reguleres ved en væskebrems og bringes frem igjen ved fjærer. Kjernerøret og mantelen er av nikkelstål og bakladermekanismen er en excentrisk skruemekanisme som består av lukkeskrue med arm, slagmekanisme, avtrekkermekanisme og ekstraktor. Lavetten danner understellet av kanonen og tjener som transport for røret og to mann av besetningen. Den består av overlavett med væskebrems og frembringer fjærer, siktemidler, avfyringsapparat, sideretningsmekanismer aksel, hjul og kjørebremser.»
Kanonens vekt er 963 kg, og lengden er 3,3 meter. I tillegg har kanonen en forstilling som veier 810 kg inklusiv utrustning og 36 patroner. Denne kanon skulle dras av seks hester og hadde et mannskap på seks artillerister. Altså et meget moderne skyts i 1905.
Men i 1939 skulle disse 7,5 cm kanoner møte sovjetiske soldater, som angrep Finland, og tyske soldater i 1940 som angrep Norge. I 1939 fikk Finland 40 kanoner i gave av Norge. Batteriet Graff var oppsatt med seks stk. 7,5 cm Reinische feltartilleri kanoner, og batteriet var innkalt til mobilisering og øvelse i marsdagene 1940. Batteriets lagringsplass var Fredrikstad festning i Gamlebyen.
Rolf Graff var født i Kristiania 8. november 1898. Han var sønn av gårdeier, handelsmann og håndverker Adolf Sven Svensson og Ingeborg Helene Olsdatter Graff. Rolfs far, Adolf, kom fra Sverige på begynnelsen av 1890 og fant seg arbeid på gården Grav i Våler. Adolf var en dyktig håndverker og arbeidskar og ble godt likt av sine arbeidsgivere. Han kom i kontakt med datteren på gården, og det utviklet seg et kjærlighetsforhold. Til å begynne med var dette svært lite populært hos foreldrene til Ingeborg Helene, men etter at de ble gift normaliserte forholdet seg. Når det gjelder familienavnet Graff, så er dette utledet av gårdsnavnet Grav og den lille familien Adolf og Ingeborg tok etter hvert navnet Graff som familienavn. Derfor ble deres sønn Rolf Adolf Graff hetende dette.
Rolfs far Adolf var som sagt en arbeidsom mann og han la seg opp en ikke ubetydelig formue. Han investerte pengene i hus og fast eiendom, og etter hvert eide familien flere bygårder i Kristiania.
Sønnen Rolf Graff fattet tidlig interesse for forsvaret, og etter eksamen artium i 1917 og grunnleggende militærtjeneste kom han inn på Krigsskolen. Han gjennomførte Krigsskolens øverste avdeling og ble premierløytnant i Feltartilleriet 20. september 1920. Etter eksamen ved Den Militære Høgskole ble han kaptein i hæren i 1924. Han tjenestegjorde i hærens trenkompani og var sjef for 6. trenkompani fram til 1930. Samme år ble han sjef for Automobilkorpset. Våren 1930 søkte imidlertid kaptein Graff seg over til vernepliktig reserveoffisertjeneste med kapteins grad. Dette innebar at han bare var inne til tjeneste i perioder av året.
I 1931 ble kaptein Rolf Graff tilsatt som sekretær i Norges Forsvarsforening. På denne tiden var denne organisasjonen en meget velorganisert forening, og Fridtjof Nansen hadde frem til sin død i 1930 vært president i foreningen. Medlemstallet på denne tiden var cirka 20 000, og etter Nansens død overtok generalmajor Carl Hagbart Gulbransen som president. Under Gulbransens tid nedla Graff et betydelig arbeid for å vekke den norske forsvarsviljen. I 1930 var forsvarsholdningen i landet politisk nedprioritert av AP, og Graff var i denne tiden meget ivrig for å snu denne utviklingen. Fra Norges Forsvarsforening ble det senere skrevet: «Han var glødende interessert i forsvarssaken, og hans arbeid som foreningens generalsekretær står på mange måter som hans egentlige livsverk. Graffs skriftlige arbeider vitner om et personlig engasjement utover det vanlige, og han var særlig opptatt av foreningens fremtid».
Da kaptein Rolf Graff ble tilsatt som generalsekretær i 1931, ble Forsvarsforeningens kontor flyttet til hans store bygård i Sporveisgaten 29. Da krigen brøt ut i 1940, måtte imidlertid foreningen legge ned sin virksomhet, og det er uklart om kaptein Graff rakk å gjenoppta sin virksomhet som generalsekretær før han døde 23. juli 1945.
Det fortelles at Graff også var en habil rytter, og at han deltok i fekting. Begge disse hobbyene vitnet om en offiser av den gamle skole, med vekt på ære og gamle disipliner.
Kaptein Rolf Graff var ikke mer enn 38 år gammel da han satte opp sitt testamente. Den 9. desember 1936 skrev Graff ned sine ønsker om hvordan hans formue og eiendeler skulle forvaltes og fordeles etter hans død. Testamentet var bekreftet av Aage Schau og Signe Kallarberg. I dette testamentet ønsket han at hans formue skulle tilfalle Norges Forsvarsforening. Det omfattet faste eiendommer, bygårder med inventar og annet løsøre. Han ønsket videre at Forsvarsforeningens kontor skulle være i Sporveisgaten 29, og at dette skulle være generalsekretærens bolig. I testamentet ga han uttrykk for at dersom Norges Forsvarsforening ikke skulle eksistere ved hans død, skulle kapitalen tilfalle hans slektninger etter loven. Han tilgodeså også sin venn og kollega kaptein Nils Sæbø kroner 10 000. Rolf Graff tok også det forbehold at dersom han selv inngikk ekteskap skulle testamentet være ugyldig.
(Foto Helge Warberg)
Vinteren 1940 var kaptein Rolf Graff tilsatt som vernepliktig reserveoffiser ved øvingsavdelingen til Feltartilleriregiment nr. 1 i Fredrikstad. I begynnelsen av april ble Feltartilleribataljon nr. II satt opp som nøytralitetsvakt i Fredrikstad. Kaptein Graf og hans batteri var en del av denne bataljonen som var oppsatt med 600 soldater, 400 hester og 12 kanoner fordelt på 3 batterier. I tillegg disponerte bataljonen et uvisst antall lastebiler for frakt av mat og ammunisjon. Den 6. april 1940 var bataljonen ferdig organisert, men ikke helt kampklar. Ved krigsutbruddet 9. april oppholdt kaptein Graff seg ved AR 1 som sjef for 4. batteri, og han hadde blitt gitt marsjordre mot Fossum-avsnittet i indre Østfold med et mannskap 200 soldater, lastebiler, vogner, hester, kanoner og ammunisjon. Dette var da en del av FaBn II/ AR 1 under kommando av major Sevaldson.
Graff fikk kommandoen for batteri 4, og gikk sammen med resten av bataljonen til Fossumavsnittet. Batteri 4 gikk i stilling ved Hov skole sørvest for Askim sentrum. Herfra ga det ild mot de tyske stillingene vest for Fossum bru, og etter gjennombruddet den 13. april også mot de framrykkende tyske styrkene mellom Fossum og Askim.
Ved middagstider den 13. april fikk Graff ordre om å trekke batteriet tilbake til Hærland kirke. Graff meldte tilbake at han lå i trygg stilling og ba om tillatelse til å fortsette kampen. Bataljonssjefen, major Sevaldson, ga ham lov til det. Men batteriet kom snart under kraftig ild fra tyske bombekastere og artilleri, og posisjonen deres ble lokalisert av et tysk speiderfly. Graff fikk så ny ordre om å gå tilbake, men oppdaget at riksveien var tatt av tyskerne, og han valgte isteden å gå sørover. Omtrent kl. 18.00 gikk batteriet i kvarter ved Salmonrud like vest for Eidsberg kirke. Her fikk Graff telefonkontakt med Høytorp fort, og fikk vite at de var omringet, og at riksveien mot Ørje var stengt for ham.
Graff var nå i en meget vanskelig situasjon, men han ønsket ikke å overgi et fullt operativt batteri. Han sendte en ordonnans med hvitt flagg til de tyske styrkene med beskjed om at han lå i nærheten med et krigsoppsatt batteri, og at han ønsket å gå i forhandlinger. Dagen etter gikk han selv med parlamentærflagg til Askim og fikk kontakt med den tyske divisjonssjefen oberst Schaller. De kom fram til en skriftlig avtale under militært æresord, der Graff fikk fritt leide tilbake til magasinene i Gamle Fredrikstad, der han kunne lagre utstyret og dimittere soldatene på ordinært vis. Materiellet ble lagret i Artillerismia og Artillerimessa.
Her følger fektningsrapporten fra kaptein Rolf Graff om batteri 4s innsats i krigens første dager:
Alarm av batteriet kl. 0245 den 9. april med øyeblikkelig avmarsj fra Fredrikstad. Batteriet i beredskapsstilling ved Kurød kl. 0715. Avmarsj fra Kurød kl. 2250 den 9. april. Ankomst Sekkeland 10. april kl. 0500. Kvarter her. Et uheld underveis forsinket marsjen. Tre soldater må sendes til sykehus. Diverse rekognoseringer kl. 1300 til kl. 1700 den 10. april. Avmarsj fra Sekkeland 10. april kl. 2000. Ankomst Lund den 11. april kl. 0030. Ankomst Salmonrud kl. 0730. Diverse rekognoseringer kl. 1415 til 1715.
Batteri Graff under okkupasjonen
Selv om det var inngått en skriftlig avtale, godkjent av Wehrmacht, varte det ikke lenge før de lokale tyske myndighetene og NS begynte å gjøre krav på lagerlokalene. Graff brukte da sine egne penger for å kjøpe Tøihusgaten 45, og fikk flyttet alt materiellet til 4. batteri over dit. Under dekke av Graffs avtale fungerte dette gjennom hele krigen som et lite stykke fritt Norge. Vaktholdet ble organisert av Graff og hans nærmeste underordnede i det som skulle komme til å bli kalt «Sivilvakten». Under dekke av dette ble det også organisert motstandsarbeid, både under Milorg og XU.
Etter freden i 1945
Kaptein Graff fikk imidlertid problemer ved at ryktene rundt batteriets overgivelse ga et fortegnet inntrykk av hva som egentlig hadde skjedd i april 1940. Dette farget holdningene han ble møtt med etter fredsslutningen. Dette gikk tydeligvis svært inn på Graff.
Ved kong Haakons hjemkomst den 7. juni var det meningen at det var nettopp de fire kanonene fra Graffs batteri 4 / AR1, de som aldri var blitt tysk krigsbytte, som skulle saluttere. De ble hentet og kjørt til Akershus festning. Kaptein Graff skulle være kommandør ved salutten. Imidlertid, umiddelbart før Kongens ankomst kom det kontraordre. Det skulle likevel ikke skytes salutt. Dette ble tydeligvis for meget for Graff. Vekten av dette, og ryktene er antakelig grunnen til at han tok sitt eget liv samme sommer. Undersøkelseskommisjonen av 1945 kom med sin konklusjon i august samme år, her ble kaptein Rolf Graff frikjent for all mistanke for ordrenekt og ukorrekt holdning i aprildagene 1940, men da var det for sent – kaptein Rolf Graff hadde tatt sitt eget liv.
