Terje Reppen skutt i Beirut

Terje Reppen, født i 1955, var en av de mest uheldige blant oss veteraner som dro til Libanon for å utføre FN-tjeneste. Han skulle tjenestegjøre som sambandskorporal i kpB i Rachaya el Foukhar, men ble skutt av en snikskytter mens han satt bakpå lasteplanet på vei fra Beirut flyplass til Sør-Libanon. Terje kom aldri lenger enn til Beirut, og hans tjeneste var over før den begynte. I dag sliter han med språket og uttalen og klarer heller ikke å skrive. Jeg har snakket med ham et par ganger, men etter en stund har hans kone tatt over og fortalt videre. Hans skjebne gir grunn til ettertanke.

Terje ble transportert av den norske ambulansen i all hast til et sykehus i Beirut, og Bjarne Kastnes var en av de som var med på bilen. Samtidig kjørte den norske kolonnen et par kilometer for å komme seg i sikkerhet. Da ambulansen ankom sykehuset var det fullt med sandsekker rundt inngangspartiet, og det var skyting i gatene utenfor. Han ble ganske kjapt lagt i en ambulanse og kjørt videre til et mindre sykehus, men det viste seg at de ikke hadde nevrokirurg der. Derfor bar det av gårde videre til Hotel Dieu de France, som ble Terjes redning. Torsdag 28. september ble sykehuset beskutt av bombekastere fra syriske stillinger. Soldat Jan Arild Hjelle satt vakt over Terje da angrepet kom, og han var med da Terje ble evakuert ut fra rommet han lå på. Hjelle oppdaget at en stor splint som hadde falt ned mellom armen og kroppen på Terje hadde naglet ham fast i senga! Terjes redning var at den eneste legen som kunne operere skuddskader i hodet var på Hotel Dieu de France.

Han lå noen dager i koma, og da han var utenfor livsfare, ble han overflyttet til det amerikanske sykehuset American University Hospital i Beirut. Etter ei uke der ble han sendt hjem på båre, og da var han lam på høyre side av kroppen og ute av stand til å snakke.

«Reppen ble operert av Libanons beste nevrolog, som for øvrig var bror til «vår» major Saad Haddad.» (Kilde: Ørjan Johansen)

Terje Reppen forteller:
«Jeg husker ikke hva som skjedde hverken før, under eller etter ulykken. Da jeg dro til Libanon var jeg gift, men ble skilt i 1981. Heldigvis ble jeg gift på nytt i 1983, og er fortsatt gift. Jeg må ha hjelp av min kone til å skrive da jeg ikke klarer dette selv. Tidlig på 1990-tallet ble jeg erklært ufør og har vært det siden.»

Kona Grethe forteller:
«Terje var gift da han søkte seg til FN-tjeneste og hadde datteren Lene Renate. Det fatale skuddet traff ham ovenfor tinningen på venstre side, og kula gikk ut i bakhodet. Etter ulykken kom han aldri tilbake i full jobb, men arbeidet deltid på arkivet hos Forsvarets bygningstjeneste i Oslo i et og et halvt år. Dette var etter at han var skilt, og han ville derfor starte på nytt.

Vi traff hverandre da han var på opptrening på Beitostølen sommeren 1983, hvor jeg var hjelpeinstruktør. Jeg jobbet til vanlig på Jøa i Fosnes kommune, der Terje også kom fra. Vi likte hverandre så godt at vi ble gift i desember 1983. Terje ønsket også å ta opp igjen skolegangen, da han hadde glemt mye, og han gjennomførte ungdomsskolen på nytt.

I år 2000 fikk vi tilbud fra Tore Strømøy og «Tore på Sporet» om å bli med tilbake til Beirut for å ta samme turen som han hadde gjennomført fra han gikk om bord på flyet i Norge den fatale dagen i 1978, og til han ble skutt i ei bakgate i Beirut.

I dag har vi to sønner på 28 og 33 år og har en fin familie. Terje har god kontakt med Knut Trøbak som satt ved siden av ham på lastebilen, og Bernt Stranden, som var en av de to som ble fritatt for å være vakt over Terje på sykehuset i Beirut.

Det mest fremtredende med Terje er hans viljestyrke. Han er en stayer og har virkelig stått på, og uten egeninnsats med trening hadde ikke dette gått. Han har til og med gjennomført sykkelløpet Trondheim–Oslo tre ganger på sykkel med tre hjul og ledsager.

Det har vært en kamp i årene etterpå angående erstatning, og først i 2014 fikk han full kompensasjon. Tidligere hadde han fått 25 prosent, og 100 prosent fikk han etter en hard og slitsom kamp. I disse årene holdt Terje på å gi opp, og jeg måtte sykemelde meg for å være sammen med ham. Det gikk på psyken løs, og han hadde også fått påvist posttraumatisk stress-syndrom (PTSD) i tillegg til angst. Men endelig har han blitt trodd på det han har fortalt.»

Knut Trøbak forteller:
«Vi ble innkalt til innledende opphold på Trandum i midten av september og skulle etter planen være der i 14 dager. Disse dagene gikk med til legesjekk med utallige vaksinasjoner, praktisk og teoretisk undervisning i hva en FN-styrke hadde til oppdrag. Denne perioden ble avsluttet med en type manøver som strakte seg over to dager. Øvelsen gikk ut på CP-tjeneste, OP-tjeneste, patruljering mm.

Mandag den 25. september 1978. Vi ble purret kl. 06.00 om morgenen på Trandum. Etter at vi hadde fått med oss alt utstyr, ble vi kjørt i busser til Gardermoen. Braathens Safe-maskinen landet på Beirut internasjonale flyplass.

Etter noe venting i skyggen i hangaren, ble vi lagvis lastet opp på lastebilene. En major som var transportsjef, gikk fram og tilbake mellom bilene. Opptelling og sjekking av at alt var med både av utstyr og mannskap. En eller annen spurte majoren om det ikke var det beste at vi hadde hjelmer på. Ruten var kjørt utallige ganger, og det hadde ikke vært noen episoder som tilsa at man burde ta noen sikkerhetsforanstaltninger. Majoren svarte at det skulle vi slippe i denne varmen, og dessuten var ruten gjennom Beirut så sikker at noe slik var det ikke behov for. Det hadde aldri vært noen episoder noen gang etter at denne nye ruten gjennom byen ble etablert. Vi hørte spredt skyting inne fra byen, enkelte maskingeværsalver, noen eksplosjoner og enkle skudd fra artilleri.

Endelig begynte bilene å bevege på seg. Dette føltes godt fordi da ble det i alle fall bevegelse i luften, som dermed kjentes kjølig. Kolonnen beveget seg gjennom det tetteste av byen, og enkelte bekymrede blikk fra mine medpassasjerer indikerte at heller ikke de følte seg helt trygge. Vi satt jo bare der, uten beskyttelse mens bilene bevegde seg i sneglefart gjennom gatene. Ettersom vi ikke var så godt kjent med hverandre gikk praten tregt. Det kunne jo skyldes at vi ikke var helt komfortable der vi satt. Etter at vi tydeligvis kjørte inn i en annen bydel, ble skytingen mer og mer tydelig, den kom så nær at det begynte å bli ubehagelig. Jeg var plassert som nummer to på venstre side av lastebilen, altså nest nærmest førerhuset. Han som satt nærmest, kjente jeg ikke. Hadde aldri truffet ham før. Vi forsøkte noen ordvekslinger, men praten gikk tregt.

Plutselig hører jeg et ubehagelig smell. Jeg forsto ikke med det samme hva det var, før en sanitetsmann som satt rett overfor meg på lastebilens høyre side stirret forskrekket på han som satt ved siden av meg. Jeg rettet oppmerksomheten mot ham, og så at han var i ferd med å synke sammen og tippe inn mot midten av lastebilen hvor alle sekkene våre var stablet. Ennå forsto jeg ikke at det var noe alvorlig som hadde skjedd, men jeg tok likevel tak i feltskjorten på skulderen hans for å forhindre at han falt inn mot midten av bilen. Bevegelsen bråstoppet i og med dette, så derfor falt bereten hans av og ned på planet. Da først så jeg alt blodet. Jeg forsøkte å lene ham mot meg, og oppdaget at han hadde et gapende, blødende hull på venstre side over selve tinningen. Jeg kunne helt tydelig se bein innimellom hår og masser av blod.

Nå gjaldt det å få tak i hjelmene slik at vi kunne føle en viss trygghet. Panisk lette jeg etter min sekk med hjelmen på. Jeg kunne ikke finne den, men jeg la merke til at under setet der min sidemann satt, lå det en hjelm. Jeg kikket inn i hjelmen og så at den var merket med «T. Reppen». Jeg rev den til meg med en ledig hånd og fikk satt den på hodet. I det minste visste jeg nå hva han het. Mine kamerater forsøkte å påkalle sjåførens oppmerksomhet ved å slå på taket av førerhuset, men han stoppet ikke. Tvert imot ga han mer gass og kjørte enda fortere. Mens alt dette pågikk, forsøkte jeg febrilsk å kjenne etter puls på mannens håndledd. Ingen puls! Jeg forsøkte deretter å kjenne etter puls på halsen. Jo, der var det puls, men utrolig svak og sakte. Jeg ropte til kamerater mine at «han kommer til å dø, det er bare svak puls, og den blir svakere og svakere».

Imellom dette kaotiske som man i disse minuttene opplevde, var mine sanser helt utrolig skjerpet. Husker at jeg ble forbannet på sanitetsmannen som satt på motsatt side, som ville legge på trykkbandasje på det gapende såret i mannens hode. Jeg ble skikkelig forbannet på ham som var offiser, fenrik, og ba ham dra til et bestemt varmt sted!

Mens jeg holder denne mannen inntil meg, kjenner jeg at hans blod trenger gjennom alle mine klær, og etter få sekunder er klærne som papp.

Ingen forstår hvorfor man ikke stopper! Vi har ropt til sjåføren om at han måtte stoppe, og han oppfattet hva vi sa, men fortsatte videre opp gatene og inn på en firefelts motorvei. Lenger fremme ser jeg en stor rundkjøring. Det er masser av soldater der, som senere viste seg å være syriske soldater. I rundkjøringen stopper kolonnen. Endelig! En ambulanse som hadde kjørt sist i kolonnen, bråstoppet ved siden av vår lastebil. Tre sanitets-personer kommer klatrende opp på planet, og helt frenetisk skal de til å bære vedkommende ned. Dette irriterte meg, og jeg ropte til dem at «det er ingen hast med han her, han er død!» De lot som de ikke hørte hva jeg sa og fikk mannen over i ambulansen.

Etter noen minutter setter kolonnen seg i bevegelse, og på lasteplanet var det total stillhet. Så kom reaksjonen: Det føltes som om kroppen var laget av gelé, alt innvendig føltes som om det skalv. Jeg kunne ikke se at jeg skalv på hendene, men innvendig var alt kaos. Ingen sa noe, ingen gjorde noe. Bare satt og stirret tomt ut i luften. Etter en stund, fikk jeg utrolig lyst på en røyk.

Hentet opp tobakkspakken fra baklommen og ble sittende og stirre på hendene mine. De var helt klissete av blod. Forsøkte å tørke dette vekk på buksen og skjorten, men fikk det ikke av. Alle klær var gjennomtrukket av blod. Jeg overleverte tobakkspakken til min sidemann og ba ham om å rulle meg en røyk. I over en time satt vi der i taushet mens vi kjørte sørover. Jeg la ikke merke til landskapet vi passerte igjennom. Etter en evighet kom vi fram til bestemmelsesstedet. Stedet vi stoppet het 4-8 hvor veien delte seg. En vei førte til Rachaya el Foukhar mens den videre veien rett sørover, ble kalt «Israel-veien». Dette var en vei som IDF hadde anlagt ved invasjonen, flott asfaltert. Løytnant Røstad, som var vår troppssjef, kom bort til vår lastebil og klatret opp på planet. Han hadde selvfølgelig fått rapportert hva som hadde skjedd. Han sa til oss at dersom det var noen som følte for å avbryte, så var det bare å si ifra, så skulle man kunne reise hjem neste dag. Han ga oss noen minutter til å tenke oss vel om, så skulle han komme tilbake til oss. Det var ingen diskusjon blant oss om dette. Vi var alle enige om at vi skulle fortsette det vi hadde gitt oss ut på. Vår lastebil startet opp fra 4-8 og kjørte de få kilometerne til vår lagsleir 4-9. Da vi kom fram til lagsleiren 4-9, ble vi møtt av de soldatene som skulle reise hjem etter endt tjeneste. Forskrekket så de meg hoppe ned fra lasteplanet og kom styrtende og lurte på hva i all verden vi hadde vært ute for. Vi fortalte i korte trekk hva som hadde skjedd, og soldatene ordnet det slik at jeg fikk meg en ny uniform og nytt undertøy. En soldat som skulle hjem dagen etter, tok meg til side og sa jeg måtte bli med inn i teltet der jeg skulle ha min plass. Han rotet litt rundt i sine effekter og dro opp en flaske med Arak. Han fortalte de hadde 14 dager med alkoholforbud, men han hadde gjemt unna denne flaska. Etter et par stive drinker av denne araberspriten, var det bare å krype i soveposen, og jeg sovnet med en gang. Skulle opp på lyttevakt kl. 02.00 sammen med to av veteranene.»

Beirut 25/9/78 (NTB)
«Den 23 år gamle FN-soldaten Terje Hallgeir Reppen fra Oslo ble mandag ettermiddag skutt i hodet og alvorlig såret da hans kolonne var på vei fra Beiruts internasjonale flyplass til avløsning i Sør-Libanon. Det var trolig en snikskytter som avfyrte skuddet mot nordmann, som mandag kveld ble operert på et sykehus i Beirut. Situasjonen ble karakterisert som kritisk. (NTB-korr.) NORSK TELEGRAMBYRÅ»

 

Kjøp boken: Norske FN-soldater i skuddlinjen. Libanon 1978-1998.