Den norske jagervingen i kamp over Fornebu 9. april 1940.
av Grete Gaulin
Jagervingen i kamp mot tyske fly over Fornebu i grålysningen den 9. april 1940 er mange hundre tyske fly på vei mot Oslo. På Fornebu venter Jagervingen med sine syv fly og ti flyvere. Men en håndfull menn skal risse sine navn inn i historien denne dagen. Nesten 70 år etter forteller Per Waaler om det dramatiske døgnet da krigen kom til Norge.
Mandag 8. april 1940 våkner Norge til nyheten om at de allierte har minelagt Vestfjorden, Hustadvika og Stad. Jagervingens sjef, kaptein Erling Munthe-Dahl, får beskjed om å holde alle luftdyktige jagerfly i høyeste beredskap den lyse delen av døgnet. På Fornebu blir alle fly hentet ut av hangarene. Noen av dem blir delvis kamuflert med små granbusker og grener. De av Gloster Gladiator-flyene som er operative, får etterfylt drivstoff og ammunisjon. I løpet av dagen testes flyalarmen, og det øves i oppsetting av luftvernmitraljøser.
Er krigen på vei til Norge? I så fall er det ikke britene som bringer den med seg. I ettermiddagsavisene kan nordmenn lese at tyske flåtestyrker og transportfartøyer har passert Øresund og er på vei mot nord. Jagervingen holdes i beredskap, og flygerne blir værende på Fornebu helt til kvelden faller på.
Det norske flyvåpenet på Fornebu er formelt mobilisert, men likevel uforberedt. Bare fem av ti Gloster Gladiator jagerfly er fullt operative. To har dårlige tennplugger, og ytterligere to står fortsatt på meier etter vinteren. Det er krig i Europa, men Norge blir tatt på senga den 9. april. Med få ferdigstilte fly, radioer som ikke fungerer og en militær ledelse som glimrer først og fremst ved sitt fravær skal sju norske piloter likevel risse sine navn inn i historiebøkene denne dagen.
Good fighting spirit
Hva var Jagervingen? Det enkle svaret er at den var del av Norges flyvåpen, med ansvar for å beskytte Oslo i samhandling med hovedstadens fem luftvernbatterier. Dagen før den skulle testes i Norges aller første luftslag noensinne, telte vingen 22 befal og 92 menige – i tillegg til kaptein Erling Munthe-Dahl og nestkommanderende Rolf Torbjørn Tradin.
Ti av mannskapet var utlærte flyvere. De rådet over ti eller tolv Gladiatorer, to Tiger Moth-fly og en Fokker. Norge hadde vært for seint ute med å bestille moderne jagerfly til den norske flystyrken. Bare noen av mange titalls fly som skulle øke den norske slagkraften i luftrommet var på plass for prøveflygning på Kjeller i april 1940.
Ei heller hadde den militære ledelsen øremerket spesielle tropper for forsvaret av Fornebu lufthavn. Fundamentene i de splitter nye mitraljøsegropene var fortsatt fersk og våt den 9. april, og det var ikke tatt skritt for å hindre at fiendtlige fly skulle lande der: noen utrangerte kjøretøy på rullebanene hadde vært tilstrekkelig for det.
På den annen side var det viktig å få de få jagerflyene Norge faktisk hadde på vingene via de samme rullebanene. Og hva mer var: En landsetting av tropper på Fornebu ble oppfattet som helt usannsynlig av den enkle grunn at en slik framgangsmåte aldri noensinne var blitt benyttet i krig. Likevel var det akkurat en slik landsetting Oslo gikk i møte denne vårdagen. Men det visste man ikke da flyene ble hentet ut av hangaren omtrent et døgn før invasjonen.
På den annen side var det viktig å få de få jagerflyene Norge faktisk hadde på vingene via de samme rullebanene. Og hva mer var: En landsetting av tropper på Fornebu ble oppfattet som helt usannsynlig av den enkle grunn at en slik framgangsmåte aldri noensinne var blitt benyttet i krig. Likevel var det akkurat en slik landsetting Oslo gikk i møte denne vårdagen. Men det visste man ikke da flyene ble hentet ut av hangaren omtrent et døgn før invasjonen.
Om ikke myndighetene var helt på høyden, hadde jagerpilotene en bedre følelse av hva som ventet. Per Waaler, en av pilotene på Fornebu i 1940, forteller:
– Allerede høsten 1939 hadde noen av oss søkt om å få reise over til England og slutte oss til Royal Air Force. Vi tenkte det kunne være nyttig med litt battle experience hvis krigen kom til Norge. Men forsvarsdepartementet mente at Norge ikke kunne avse noen flyvere; vi var jo så få, sier Waaler. – Så den søknaden ble avslått.
Likevel var Jagervingens menn optimistiske. Mer enn én gang hadde de vært oppe i lufta for å prøve å avskjære fiendtlige fly. – De siste ukene før 9. april kom det nesten daglig det vi visste var tyske fly for å fotografere. De var raskere enn våre fly, så vi greide aldri å ta dem igjen. En gang ringte de fra Kjeller og sa at nå får dere pelle dere opp gutter, nå er det fremmede fly over her. Vi tok to fly og jaget etter tyskerne sydover. Men vi greide ikke å ta dem igjen.
– Etter at vi hadde landet igjen – jeg var ikke en av de to – kom det beskjed fra Bergen om at et fremmed fly hadde passert med kurs østover. Den kom via den vanlige telefonen, og brukte én time og 21 minutter på å nå fram til Fornebu. Litt seinere kom det melding fra midten av Hardangervidda om et fly med kurs mot Oslo. Hadde vi fått meldingen fra Bergen i løpet av noen minutter, kunne vi ha ligget i posisjon og skutt ned det flyet. Da hadde muligens reaksjonen fra toppmyndighetene vært litt annerledes – da ville de ha skjønt hva som var i ferd med å skje.
Waaler bekrefter et inntrykk av manglende årvåkenhet på topplan. Det tyske skipet Rio de Janeiro med kurs mot Bergen var blitt senket 8. april, uten at full beredskap var blitt innført. – Det skipet hadde jo både hester og alt mulig annet krigsmateriell om bord, sier han. – Det var jo åpenbart hva som var i emning.
Noe var likevel gjort for å få Jagervingen komplett. Reserveplugger var blitt bestilt, men hadde forsvunnet i havet sammen med D/S Biarritz som var blitt senket allerede i januar 1940. Takket være iherdig innsats fra mekanikere var syv jagerfly likevel klare til innsats morgenen 9. april.
– Det var en urolig natt, med flyalarmer og masse aktivitet, forteller Waaler. – Midt på natta fikk vi beskjed om å spre flyene utover plassen for å beskytte dem mot eventuelle bombeangrep. Så fikk vi ny ordre om å samle dem igjen for å være klar til avgang når tyskerne faktisk kom. Men stemningen var optimistisk, vil jeg si; en god fighting spirit både blant offiserer og mannskap. Sjefen for Jagervingen på Fornebu, Erling Munthe-Dahl, ledet klart og fornuftig, slik ting engang var. Han hadde skrevet en avhandling om hvordan et militært angrep på Fornebu ville arte seg, men den har jeg aldri sett. Den finnes vel et eller annet sted.
Hver mann for seg!
Natt til 9. april er krigen likevel noen timer unna. Faktisk er den mer eller mindre avblåst. Klokka 02.00 kommer meldingen som bekrefter at flyalarmen bygger på en misforståelse. Det hele skal bare dreie seg om to tyske krigsskip som er blitt jaget inn i Oslofjorden av britiske sjøstridskrefter.
De menige kryper til køys igjen. Men stemningen er spent. Et fremmed fly har fløyet lavt over flyplassen. En slik overflyvning har ikke skjedd før. Munthe-Dahl tar sine forholdsregler. Han gir ordre om at motorene på jagerflyene skal varmkjøres hver annen time. Motoren på Gladiator 433, som er øremerket første beredskapsflyver Finn Thorsager, blir holdt kontinuerlig varm ved hjelp av en katalytovn og presenning.
Noen hundre meter unna blir alt som skjer på Fornebu observert av den tyske flyattacheen i Norge, Hauptmann Eberhard Spiller. Han vet hva som er i gjære, og har innlosjert seg hos Alfred Kleinmann i Kilenveien 15B, på nordsiden av Fornebu. Kleinmann har sitt daglige virke i Norsk Lithografisk Officin & Richies Konvolutfabrik i Oslo. Antakelig er han en fordekt spion for tyskerne.
Eberhard Spiller har tidligere på kvelden holdt et selskap for kreti og pleti innenfor norsk offiserskorps, antakelig for å holde sentrale personer unna viktige kommandoledd. Han sitter på en melding som han ikke viser sine gjester: ”Klokken 04.15 9. april anløper tyske krigsskip Oslo havn. Klokken 05.15 lander tyske fly på flyplassen Fornebu ved Oslo. På dette tidspunkt skal De befinne Dem der og lede landingen.”
Når klokka tikker mot 05.15 er det ingen tyske fly å se over Fornebu. Hauptmann Spiller og de øvrige tyskerne i Kilenveien speider intenst ut over flyplassen, og ser noen norske jagerfly ta av. Den aktive beredskapen har trådt i kraft klokka fem, i tråd med ordren om at flyvere og jagerfly skal være klare til innsats i døgnets lyse timer. Tradin har selv vekket pilotene klokka 04.00, og de er nå tilbake på Fornebu.
Sersjant Oscar Albert Lütken, som denne natten er vaktkommandør på flyplassen, har allerede hørt den lave brummingen fra et flermotorsfly på vei inn Oslofjorden. Det lave skydekket gjør det umulig å se flyet, men det passerer over Fornebu i bare 200 meters høyde, etter lyden å dømme.
Hva flyverne som samler seg på Fornebu rundt klokka 05.00 ikke vet, er at Oscarsborg festning bare 40 minutter tidligere har avfyrt to skudd med sine 28 centimeter kanoner mot Blücher. Den tyske krysseren er truffet i forskipet og midtskips, og er dødsdømt. Det spiller ingen rolle for hva som skjer videre på Fornebu. Overflyvningen av et fremmed fly fører uansett til at hele Jagervingen blir utkommandert. Flyene blir trukket tilbake til stillingslinjene og satt i høyeste beredskap.
Like etter klokken 05.00 tar fenrik Finn Thorsager av som førstemann, i Jagervingens eneste kamuflasjemalte fly Gladiator 433. Løytnant Arve Braathen følger etter, men får starttrøbbel og mister Thorsager av syne. Sistnevnte får beskjed om å holde utkikk etter fiendtlige fly. Det varer da heller ikke lenge før fenriken får øye på et fremmed tomotorsfly ”klokken ti*” under seg. Thorsager beregner avstanden til 1000-1500 meter. Han tar opp jakten, og angriper det fremmede flyet fire-fem ganger.
På dette tidspunktet, i om lag tretti minutter fra klokka 05.00 til 05.30 utgjør fenrik Finn Thorsager Norges samlede flyvåpen mot de tyske invasjonsstyrkene. Først noen minutter over syv tar Jagervingen av i samlet tropp; først de fem flyene som er fullt ut kampdyktige og seinere to til.
– Vi hadde fått forhåndsmelding fra Malmö om at fremmede fly var på vei nordover, og var derfor oppe i god tid. Vi visste at flyene som kom lå på ca. 1200 meters høyde, så vi steg til 1800 meter for å ha god overhøyde og kunne gå inn på dem ovenfra. Det var en angrepssituasjon som var veldig fin, egentlig, forteller Per Waaler.
Flyverne tar av én etter én; nestkommanderende Rolf Torbjørn Tradin, sersjant Per Waaler, Finn Thorsager, sersjant Kristian Fredrik Schye, og til sist løytnant Dag Krohn.
Flyene samles i V-formasjon, med Tradin i spiss, Waaler som toer, Thorsager som firer, Schye som treer og Krohn som femmer. Det er under tjue meter mellom hvert fly. Formasjonen setter kursen sørover over vestsiden av Oslofjorden.
På Fornebu jobber teknikerne på spreng med å få klar de siste to flyene som er luftdyktige. Omtrent en halv time etter hovedformasjonen, tar de to flyverne Arve Braathen og Oscar Albert Lütken av som de siste. Jagervingens samlede luftforsvar er nå oppe i lufta; syv fly mot om lag 70-80 tyske fly bare i den første angrepsbølgen.
– Vi fløy rundt røyksøylen fra Blücher som lå der ute og brant ved Drøbak. Tradin ledet formasjonen, og ga ordren: Vi angriper; hver mann for seg! Så var det bare å finne et fly og gå i gang med å skyte, sier Waaler.
Per Waaler velger seg ut en Heinkel 111 som ligger best til for ham. Han åpner ild på 150 meters avstand, og blir beskutt tilbake. Men det er Heinkel-flyet som blir skadet. Det ryker fra høyre motor, og Waaler haler innpå til han er bare 50 meter bak. Han skyter flere serier mot det tyske flyet. Ved Steilene blir det klart at det er på vei ned. Waaler er nesten tom for ammunisjon, og vender tilbake til Fornebu. Rett før landing ser han tre Junker-fly i sveit mot flyplassen. Han fyrer av sine siste skudd mot de fiendtlige flyene.
Han lander trygt. Men det tar ikke mange sekundene før han oppdager en Messerschmitt Bf110 i stup rett ned mot flyet hans. Han kommer seg ut og tar dekning. Mitraljøseprosjektilene slår ned rundt ham, og flyet blir skutt i brann. Det samme gjør flyet til Oscar Albert Lütken, som også har landet på Fornebu.
– Flyet mitt var blitt truffet, og radioen virket ikke. Derfor hadde jeg ikke mottatt den beskjeden som de andre flyverne fikk om ikke å lande på Fornebu, sier Waaler.
Til England for å hente fly
I lufta er kampene inne i sin avsluttende fase. Jagervingen har skutt ned hele fire tyske fly; en Messerschmitt Bf110 som går ned ved Knardahl gård i Frogn, en annen Messerschmitt som buklander på Rognjordet nord for Lommedalsveien, og to Heinkel He 111 bombefly – hvorav det ene går ned i Oslofjorden etter å ha blitt angrepet av Per Waaler.
Det er ikke så mye mer de norske jagerpilotene kan gjøre uten tilgang til flyplass, drivstoff eller ammunisjon. De andre flyene lander sånn litt overalt på Østlandet; én på Mjærvann i Enebakk, én på Bogstad-vannet, to på Steinsfjorden, og én ved foten av Kolsås-toppen i Bærum.
Det siste flyet føres av Kristian Fredrik Schye. Han er den eneste som blir skutt ned av tyskerne denne morgenen, men han slipper unna med en lettere skade i armen.
Den norske Jagervingen har kjempet og tapt. I ettertid er det underlig å høre at en liten luftstyrke på syv fly og syv mann i det hele tatt gikk på vingene.
– Det er jo sånn når man er ung, smiler Waaler. – Man tenker ikke så mye over tap og død og sånn.
Vi var på en måte overbevist om at vi skulle klare å holde disse tyske flyene borte med våre få jagerfly. Det var til og med konkurranse oss i mellom om hvem som skulle få den første svarte streken på peisen, som var tegnet på at man hadde skutt ned et tysk fly. Vår oppgave var i bunn og grunn å holde tre hundre fly borte fra Oslo. Men det greide vi altså ikke.
– I stedet ble Fornebu tatt fra lufta, og det var antakelig første gang det hadde hendt i verdenshistorien.
Om luftkampene var over, hadde krigen knapt begynt. På Fornebu er mitraljøseskytterne i ildlinjen fra tyske Messerschmitt jagerfly, og må rulle seg fram og tilbake i gropene for å unngå å bli pepret. Per Waaler har kastet av seg fallskjerm og flyverklær og deltar i forsvaret av flyplassen, selv etter at flere tyske fly har landet. Det er fåfengt. Tyskerne er i ferd med å innta Fornebu; riktignok i et infernalsk kaos fordi den organiserte og godt planlagte landingen har blitt erstattet av altfor mange drivstoffattige fly som prøver å komme ned på én gang. Men de tar flyplassen. Og de tar Oslo også.
Også for Per Waaler har krigen akkurat begynt. I slutten av april får han ordre om å hente et brukbart fly som er blitt lappet sammen på Brumunddal, og rekognosere over Gardermoen for å sjekke om den blir brukt som operativ flyplass av tyskerne. Han forteller:
– Jeg dro av gårde, men fikk litt tull med motoren over Gardermoen og måtte stupe for å få den i gang igjen. Dermed kom jeg så lavt at jeg fikk tretoppene inn i motoren. Jeg hanglet meg tilbake til Vangsmjøsa, der flyet ble stående til det etter hvert sank gjennom isen. Etter den episoden fikk jeg utlevert en Tiger Moth med beskjed om å fly til Bardufoss, hvilket jeg gjorde. Den brukte vanlig bensin, så det var ikke noe problem.
Det er ikke noe å si på kampviljen. Waaler og resten av Jagervingen blir sammen med andre sendt over til England i det som alle tror er et midlertidig fravær. Meningen er å rekvirere nye fly og deretter komme tilbake.
På det tidspunktet var det jo fortsatt kamper her i landet, minner Waaler om. Norge hadde flyvere; vi manglet bare fly. Han forteller:
– Vi var 18 mann som ble sendt av gårde med en polsk amerikabåt som het Chrobry. Den hadde også to tusen Irish Guards ombord, altså profesjonelle britiske soldater. Planen var at de skulle landsettes nord for Bodø for å styrke fronten der, og så skulle båten fortsette til England med våre flyvere og mekanikere. Men i Vestfjorden i Lofoten rundt midnattstider – det var klart og nydelig vær – kom tre tyske fly over skipet. En bombe gikk rett gjennom skorsteinen på båten, og drepte kanskje et hundretalls mannskaper som var i gang med vaktskiftet. Vi ble plukket opp og fraktet tilbake til Harstad, og der ventet vi et par dager til vi fikk en tilsvarende båt – Battery – fra det samme selskapet. Denne gangen kom vi fint over. Det var ingen tropper som skulle landsettes, det var bare nordmenn og fem høyere britiske offiserer – det var det hele.
Skutt ned og plassert i fangeleir
I mellomtiden har tyskerne tatt full kontroll over Norge. Kampene er over, og spørsmålet er hva man skal gjøre videre.
– Det var jo ulike tanker om hva som skulle skje; jeg hørte nevnt at man ville bygge et norsk treningssenter kanskje i Australia, men det var jo forbanna langt borte, da. Det var etter hvert kommet ganske mange norske flyvere over til England, så spørsmålet ble fort om vi skulle gå inn i Royal Air Force eller endog slutte oss til det franske flyvåpenet. I så fall måtte vi vente til fronten stabiliserte seg, men det gjorde den jo aldri. Så det ble ikke noe av det der.
Det ble Canada. Regjeringen i eksil ville etablere egne enheter under norsk flagg, og fikk en avtale med kanadiske myndigheter om å leie en flyplass der for en helt nominell sum.
– Alle de flyene vi tidligere hadde bestilt kom etter hvert hit, og vi hadde plenty av skolefly og treningsfly. Den nybygde leiren hadde alle treningsmuligheter man kunne tenke seg, og selve flyplassen lå bare fem minutter unna på den andre siden av et lite sund. Slik gikk det fram til 1942, da leiren ble flyttet fordi man oppfattet det som farlig å ha så mye flyvning like over et tettbebygd område. Men det ble sagt spøkefullt at den ble flyttet like mye fordi de kanadiske jentene var så tiltrukket av de norske flyverne!
Etter hvert blir det satt opp to kampklare skvadroner i England som flyr over kontinentet i formasjoner med oppdrag å skyte ned tyske fly, pluss å rekognosere langs norskekysten og gå etter tysk shipping. – De gjorde det veldig bra, sier Waaler. – Fin innsats.
Selv er Waaler stasjonert i Canada fram til 1943, som spesialinstruktør i luftkamp. Han blir skadet i en ulykke, og tilbringer fire måneder på sykehus. Så drar han til England, der han slutter seg til Bomber Command.
– Slaget om Storbritannia var over, og jagerflyene hadde mer eller mindre gjort sitt. Jeg mente jeg kunne gjøre best nytte for meg om bord i et bombefly. Jeg kom da til en bombeskvadron nord for byen York der det også var mange andre norske, med oppdrag å overta som kaptein for en besetning som hadde mistet sin. Men reglene var at man først måtte være med på to flyvninger som andrefører.
De mister sin nye kaptein også. Per Waaler blir skutt ned over Dortmund, eller Happy Valley som det ble kalt. Fire overlever og fire blir drept i angrepet. Men sjøl har han flaks. Den defekte fallskjermen han har fått folder seg ut rett før han treffer bakken, og han setter kursen vestover. Men han blir tatt til fange. Resten av krigen tilbringer han i Stammlager Luft III i Øvre Schlesien, sydøst for Berlin. Her blir han sittende i to år, sammen med 12 andre norske fanger og hundrevis av allierte flyvere, maskinister, ingeniører og annet luftpersonell. I januar 1945 blir han flyttet til Bremen, og deretter til Lübeck i april 1945 der han blir frigitt av britiske styrker.
Andre er ikke like heldig. I alt mistet de norske skvadronene 312 flyvere og annet personell under kampene på kontinentet og andre steder. Det var et høyt tall for en liten nasjon. Men det var handelsflåten som virkelig gjorde en innsats, mener Waaler.
Handelsflåten var jo jævlig utsatt, altså; for is og sjøsprøyt og kulde og bomber og faenskap. Bare i én Murmansk-konvoi ble 15 av 24 båter senket, og til sammen døde fire tusen mann i den norske handelsflåten. I tillegg kom tapene i den norske marinen; om lag ett tusen mann.
– Den behandlingen Handelsflåtens overlevende fikk etter krigen er en skamplett på Norges historie rett og slett, sier han.
– Men krigen ble jo vunnet, heldigvis. Det var mye som kunne gått galt.
Kilde: Cato Guhnfeldt: Fornebu 9. april.
Per Waaler gikk bort i 2014. På Fornebu er en vei oppkalt etter han – Per Waalers vei. Her kan du se et videoklipp fra 2010.
Samt noen historiske klipp fra Operasjon Weserübung, angrepet på Norge i 1940
